Hvite fjell og hvite vidder

Sånn. Der har du advarselen. Advarselen om at dette er et innlegg du kommer til å bli misunnelig av. Jeg har nemlig vært på fjellet. Og det var de fineste vær- og vindforhold jeg har opplevd noensinne, og jeg innrømmer gjerne at jeg er heldig hvis jeg får oppleve en sånn tur igjen.
Tirsdag morgen. Trøtt og tunglesset har vi blitt jaget opp en time tidligere enn planlagt. En lur lærer oppdaget nemlig 23.30 kvelden før at det bare var 3-4 kolonner daglig på Strynefjellet pga vedlikeholdsarbeid. Til tross for en tidlig start var det duket for råkjøring, og det endte med at én av tre biler rakk kolonnen. Mens jeg og 15 andre hadde allverdens tid til å spankulere de 14 kilometerne over vidden fra Grotli til Danskehytta i strålende sol og null vind, måtte en litt mindre fornøyd gjeng på andre siden av fjellet måtte slå seg ned utenfor Joker og smøre seg med tålmodighet. I tre timer.

 Det er ikke hver dag du kan gå så langt til fjells, i -10 grader og bare ulltrøye. Jeg mollkoste meg.

Etter hvert fyltes hytten opp, og til tross for litt uforutsette hindringer var alle fornøyd. Ingen kunne klage etter en sånn dag.
Onsdagen var dagen du kunne velge. Vi som verken hadde gnagsår eller vondt i viljen og gledet oss til mer ski i fineværet gikk på topptur til Storefjellet, 1821moh. (okei, så vi begynte på 1400-og-noen meter. Men det skal ikke mer enn litt motvind til, før det føles som noen hundre meter ekstra)

Sukkertoppen midt i bildet var målet vårt, sett fra vinduet på hytta samme morgen.

 Vi kunne se sukkertoppen fra vinduet, og det var jo bare å følge den der ryggen rett fram. Selvfølgelig er det jo aldri sånn. Dessuten hadde vinden tatt seg opp i løpet av natten og noen nytelsestur ble det ikke akkurat. Vi brukte omtrent fem timer frem og tilbake, og hadde ca ti minutters pause. Jeg rakk såvidt å ta et bilde på toppen, før vi la på sprang ned i lunere strøk. Men solen skinte, og jammen var det nok en fin tur.

Toppen! 

Torsdag var vi slitne, og begynte tidlig for å være sikker på å rekke siste kolonne 17.15. Det klarte vi med grei margin, selv med litt halvskadde folk i gruppen. Jeg hadde i løpet av turen anskaffet meg verdens største blemme under fotbuen, men det var ikke verre enn at det var veldig overkommelig med tre gnagsårplaster og noe så genialt om sitteunderlag under foten (men det må nevnes at jeg sliter med å komme meg oppi andre sko en de limegrønne crocsene mine for øyeblikket).
Forresten var hjemturen såpass bra beregnet at to av tre biler kom 7 minutter for sent til 13.30 kolonnen, og dermed måtte vente i to og en halv time. Jeg var selvsagt  i én av de to, og på denne siden av fjellet var det selvfølgelig ingen Jokerbutikk å raste på. Tidsfordriv er heldigvis noe folkehøyskoleelever er usedvanlige flinke på.