OSL - CAI

Gardermoen 0900, 3. januar 2012. En trøtt gjeng ser hverandre for første gang dette året. Det er litt uvirkelig å være her, det var jo nettopp august! Nå er det klart for 30 fullspekkede dager med tettpakket program. Programmet blir allerede forskjøvet her, da flyet til London blir kansellert og vi må hente ut bagasjen igjen for å finne et nytt fly. Etter mye venting og styr blir vi sjekket inn på samme flyet igjen, tre timer forsinket. Vi kommer til London 1615, og skal rekke neste fly til Kairo 1700. Og det er her det er kaos. Med litt hjelp, flaks og egoisme klarer vi å snike oss forbi én time med passkontroll-kø. Hele gjengen blir slust inn i forskjellige sikkerhetskontroller. I alt hastverket er vi minst tre som har glemt at vi har en brus i sekken. Ekstra-sjekk. Ut med alt. En stk 0,5 l Pepsi Max er den skyldige, men alt må sjekkes på nytt for sikkerhets skyld. "Vil du drikke brusen mens du venter?" Dette har jeg ikke tid til. Jeg tripper. Tiden går. Klassen har samlet seg noen meter unna. Sekken må gjennom på nytt. Klokken blir 1650 og jeg kan begynne å ta ting oppi sekken igjen. Boblejakken, bok, lommebok, pass, billett, skjerf, mobil, ipod. Jeg får såvidt lukket igjen sekken og snur meg. Klassen er vekke. Panikken slår meg. Jeg begynner å lure på hva i alle dager jeg skal gjøre på Heathrow et døgn alene samtidig som jeg leter etter en skjerm. C58. Ned rulletrappen. Til venstre. Var det C58? Eller B58? Jeg sjanser på heisen ned til toget. Nå husker jeg ingenting. B 52? Jeg spør to i uniform om hvor flyet til Kairo går fra. "Når har det avgang?" 1655. "Eeh, om fem minutter." Et voldsomt rabalder og, plutselig kommer 20 ungdommer stormende ned på stasjonen. Jeg løper fra de lettere forfjamsede uniformerte, og bort til resten. "Kaja!? Hallo? Glemte vi Kaja?" "Hæ? VI GLEMTE KAJA!" Toget kommer og jeg må sitte meg ned på huk. Jeg skjelver. "Jeg tror kanskje vi glemte å telle, Christian." Læreren begynner på en lang unnskyldning, men slapp av nå må vi av toget og rekke det forbanna flyet. C 58 var det ja. " Då løper vi folkens." Og sånn gikk det til da vi kommet til gaten 1658 og ble de siste passasjerene som gikk på. Adrenalinet pumper. Nå har vi bare 5 timer på å trekke pusten, men det er ikke lett - Vi er jo på vei til Egypt!

Første natt i Egypt blir en prøvelse. Jeg er giret, men ikke på å sove. Utenfor bråker Gizas verste trafikk, og det midt på natten. Det er bare å venne seg til tute-kulturen i dette landet. En måned senere, da vi kom tilbake til samme hotell, var det nesten sjarmerende.

Neste dag er det turistdag. Pyramide-dagen. Og jammen fikk jeg ridd på kamel for første gang. Det må være det mest fascinerende dyret jeg vet om. Guiden vår Sam prater oss forbi alle pyramidene og noen, for oss, ukjente gravkamre.

Den berømte sphinx! Og nei, du får ikke se kyssebildet.

Se på den der!

Stabeis!

 Dagen ble avsluttet gatelangs i Giza. Giza er ikke det mest turistifiserte området i Kairo, så jeg og to andre endte opp på et lokalmarked. Vi fikk mange rare blikk og hyggelige nikk, og slo oss tilslutt ned på en shabby café i enden av markedet, der klientellet var middelaldrende menn som røyket shisha ( arabisk for vannpipe) og spilte domino. Også oss da. Så der satt vi i noen timer og drakk tyrkisk kaffe, spilte domino og snakket politikk med eieren. En OK pluss avslutning på en OK pluss dag. Vi lovet å komme tilbake.