Livet er herlig

Rart hvordan man klarer å gjennomføre ting man ikke hadde trodd. Jeg husker at jeg rynket litt på nesen av bekymring da min nye og superspreke lærer introduserte oss for årets motto. " Having no limitation as a limitation". Det hørtes drøyt ut. Og han understrekte hva han mente med å ta oss med på en heidundranes tur første uken. Her snakker vi sykling, grisebratte fjellturer, store sekker og mye mat. Men vet du hva? Jeg har hatt det ganske fint.

 Vi var sjeleglad da vi endelig kunne forlate syklene våre på Bjørke, et verdenskjent sentrum hvor den eneste fungerende telefonboksen i Norge fortsatt står plassert etter bygdefolkets opprør mot rivingen av den i 1997. Jeg tror til og med vi traff fyren som var på Norsk Attraksjon og fortalte den dramatiske historien. Pratsom var han i hvert fall. Her fikk vi lage oss mat på et skikkelig kjøkken før alvoret begynte.

Her er alvoret altså. Jeg må innrømme at jeg aldri har gått en sånn tur før. Det var langt og tungt med sekker på ryggen, og på toppen av det hele var det så flott! For en herlig opplevelse. Du skulle kanskje ikke tro det, men Sunnmøre er en drøm. I hvert fall i fint vær. Jeg er til og med fornøyd med min knall rød nese.

 Inni denne lille knøttehytten bodde pinglene, de lettfrosne, forkjølede og læreren på 700 meters høyde over havet. (og det var trangt!) Vi andre tøffinger kunne ta så mye plass vi ville av moder natur. Vi lå på rygg og studerte stjernene og kranglet om hva som var satellitter og hva som var stjerneskudd under åpen himmel, godt innpakket i ull, ull, ull, flis og dun.

 Vi kom ganske nært en gjenskapning av Brudeferden i Haradanger også, men lagde vår egen versjon; Sekkelasten på Tyssevatnet. Dei store sterke karane i gjengen rodde bagasjen et greit stykke over vannet en vakker solskinnsdag. Noe så idyllisk.

 Vi hadde drøyt med tid, og forhastet ingenting. Fjellheimen var full av blåbær, noe vi utnyttet grovt.

 Så begynte alvoret igjen. Og denne gangen snakker vi Sunnmørsk bratt som læreren vår liker å kalle det. Som en liten tillegg i vanskelighetsgrad var sekkene tilbake på ryggen og stien var ikke til å finne. Løsningen ble klatring og sliting av busker og kratt i et skremmende farlig terreng. Vi lagde vår egne sikksakk-stier og kappet opp.

 .. Men for en følelse å være her! Nå visste jeg riktignok ikke at det gjenstod nok en slik bakke, men jammen kom jeg meg opp den også

Noen måtte ofre mer enn andre, og da var det godt å komme til Øye, nok et stort bysentrum bestående av ett hotell, ett samfunnshus og tre hus til. Vi slo leir på rasteplassen og gikk i kiosken på hotellet for å tilfredstille behovet for brus og snop. Det var ikke vanskelig å kjøpe en 0,35 l solo for 40 kroner etter en slik tur. Melkerullen var like digg, og vi nøt tanken på at neste dag innebar en luksusfrokost på et hotell og null fysisk aktivitet. Livet er herlig!