Frost

Du vet den lukten. Den lukten du kjenner trykke mot deg og ned i lungene dine som en knallhard ,men frisk, forgiftning idet du går ut døren.Den kulden som farger luften hvit idet din varme pust møter de kjølige omgivelsene.Den lukten som minner deg på at nå er det på tide å finne fram ulltøyet - noe mamma forgjeves har prøvd å trykke inn i hodet mitt i to uker allerede. Den kulden kom og hilste på meg på Voss.

Jeg spurte hvor hun hadde vært, (ja, vinteren er en jente), og fikk kjapt svar om at hun hadde streifet rundt på den sørlig halvkule i noen måneder. Jeg sa jeg hadde savnet vinteren.

Det var en vakker Desemberdag at Kaja gikk på tur. Det var kaldt. Fingrene skalv da jeg trykket på utløserknappen, og det var nesten så jeg hørte tærne skrangle i skoene. Så gikk batteriet på kameraet. Og jeg måtte gå resten av veien alene.

Voss er forresten helt nydelig som hvit.

Det var dermed en varm fornøyelse å komme hjem igjen til Bergen. Etter et døgn med 15 minus grader (på det laveste) på Voss, av alle steder, var plutselig seks minus ikke så gale som en skulle tro. Ikke var jeg vant med det heller i forgårs. Det kom like fort som julen har kommet på meg i år. Jeg hadde jo mistet troen på en hvit jul - jeg har muligens skrevet det tidligere? Herremin, ingenting er normalt denne Julen.