Heia Brann

Okei, så jeg kan innrømme at jeg ikke er den hyppigste Stadion Gjengeren i denne byen. Men så skulle muligheten by seg, og siden Kaja noen ganger liker ting mye bedre når det er gratis, så takket jeg ja til en plass i felt F, rad 4, plass 13. Uten selskap riktignok, men jeg moret meg med å legge merke til at vi Bergenser har våre måter å uttrykke oss på. Jeg tror jeg traff på noen typer som er veldig forskjellige, men ikke så vanskelig å havne på samme benk med på Stadder'n.

Det er så lenge siden jeg har vært på Stadion at jeg kvapp da den litt-over-kanten-engasjerte mannen på raden foran meg hoppet opp av sete og hylte at linjedommeren måtte seriøst vurdere et yrkesbytte, for når han ikke klarte den ene tingen han skulle, se offsider, slik som oss objektive Brannfans klarte, da var det noe gale, også ramlet det ut med uttrykk som ikke egner seg på trykk.
Fyren jeg satt ved siden av hadde en mindre behagelig kroppslukt, men var i hvertfall ikke den mest bråkete jeg kunne havnet ved siden av. Hans reaksjon på laget sitt sitt dårlige spill og sløsing med sjanser var relativt kontrollert risting på hodet. Han ble derimot litt rastløs etter en stund og skiftet periodevis mellom å lene seg bakover og fremover, noe som ble litt slitsomt da jeg heller ikke kunne sitte i ro hvis jeg skulle gjøre et hederlig forsøk på å følge med.
Så var det den litt-oppi-årene damen bak meg, med et hjerte som ikke egnet seg for stangskudd eller frispark, for den saks skyld. Dette var tilskueren jeg irriterte meg mest over i dag. Hun hadde en tendens til å ååå'e med, hver gang en Brann-spiller hadde ballen, og idet han mistet ballen var det bare TULLBALL DE HOLDER PÅ MED.
I hvert eneste Rosenborg angrep var hun skråsikker på at de kom til å score. Ja,nå scorer de, mmhmm. Det ene målet Rosenborg scorte derimot, var hun ikke klar for og hun hadde ikke engang rukket å fortelle resten av raden at de kom til å score, så vi satt rystet tilbake. Stadder'n ble stille. Er det virkelig lov å skyte fra det holdet da?
Når Brann da hadde ballen hadde hun ikke like stor tro på at de kom til å score. Jeg hørte et virrvarr av nei, og det kommer ikke til å gå, nei. Standard fraser, og en kommentar til alt. Jeg fikk litt følelsen av at dette var en som anså seg selv som en bedreviter. Bortsett fra at hun slet litt med å se hvem det var som lå nede. Spillet var stoppet og jeg hadde for lengst observert at Rudolph Austin lå nede. Den intense damen bak meg slet litt med å identifisere spilleren. Det e han der mørke. Åå, han mørke ja. Ka var det han het då? Nei, no komar eg ikkje på det.
Til informasjon var det mer enn en mørk spiller på banen på dette tidspunktet, de visste med andre ord ikke helt hva de snakket om. Men da det 30 sekunder senere ble kunngjort at Rudolph Austin var Branns beste kom mannen i diskusjonen fram til at det måtte være han som hadde lagt nede og nå var gått ut av banen. Jeg lo litt for meg selv.

Noen blir rett og slett litt for anspent for rolige sjeler som meg. Jeg tror jeg liker meg beste i sofakroken!

Nei, ikke kall dette for syting, det er faktisk bare jeg som i ensomhet tenker veldig mye rart og legger merke til veldig mange uinteressante ting. Du kan jo tenke deg til hvor jeg pønsket ut alt dette? På bussen selvsagt. Det er et kapittel for seg selv, så vi tar det en annen dag. Heia Brann!

Stadion har vel ikke forandret seg så mye på et år? Fotografen i Kaja hadde gjemt seg godt i dag, skjønner du.