Jeg er orientert

Hvem hadde trodd? Med min bakgrunn og historie, så viser det seg faktisk at jeg har retningssans. Én time og førtito minutter med stamping i myr, heseblesende løping og ville blikk i alle retninger på jakt etter disse her. Så var det tilbake til mål og rapportere om fangsten, før man på nytt la ut på samme tilsynelatende håpløse jakt. Jeg gruet meg litt. Totalt uerfaren, fersking på kompass og med en del marathonløpere i klassen. Likevel kom jeg jaggu meg først i mål. Jeg måtte trippelsjekke at jeg hadde vært på alle postene. Det viste seg at Marathonløperne dessverre var litt for vant til å løse det meste med å løpe av sted. Jeg regner med at noen fikk seg en trimtur på nærmere tre mil. Jeg holdt meg til rundt to tipper jeg, i hvert fall etter beina mine å dømme. Jeg klarte tross alt å løpe på to bein til mål. 

 Her ser du et utdrag av kartet som ble min godt utnyttede kompanjong sammen med mitt ganske nyttige kompass i Kong Skog. Tro det eller ei; Jeg har lært å bruke kompass også. Herregud, jeg kommer til å bli en villmann. Jeg kommer til å bli bedre enn han derre Kristoffer Clausen. Juksemakeren. Etter ett år her, så er jeg klar for ett år i villmarken i følge prognosene. I hvert fall hvis det innebærer leie av hytte og harrytur til Sverige.