Det var et vilt øyeblikk. Pappa hadde mast i ukesvis om hvor lite sannsynlig det faktisk er å bli stoppet av politiet når man er ute og kjører. Jadajada, han har faktisk messet om disse tretti årene av hans karriere som bilkjører der han aldri har blitt stoppet, om og om igjen. Helt vilt. Så da kan du tenke deg anspentheten i passasjersetet da P oppdaget en politimann viftende med et skilt et stykke foran oss. BREMS NED. BRÆÆÆMS. Ja, så jeg bremset no og svingte av, jeg, for svinge kan jeg og - i tillegg til å bremse. Og av og til kan jeg faktisk skimte med å bruke vindusviskerne med litt rådgivning fra Herr-har-aldri-blitt-stoppet-av-politiet-før(-nå).
Det tok ikke lang tid fra jeg hadde giret og bremset og giret og stoppet og alt dette her før herr politi dunket på vinduet. Jeg, litt nervøs, fant til slutt knappen for å åpne vinduet(jøss, Kaja) og der dukket han ned og ba om førerkort. Jeg hadde strengt tatt ikke så mange førerkort med meg, det hadde derimot passasjeren min, noe som visstnok ikke hjalp på min legitimasjon. Opsann. Jaja, neste steg var alkotest. Eldstemann var først ute, og måtte av den grunn få to forsøk grunnet for dårlig pust. høhø Gamling han der altså. Jeg derimot, klarte det på første forsøk.
Vill opplevelse. Bare spør P. Han har visst aldri opplevd noe lignende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar